Burde isposen vært henvist til tribunen?

Burde isposen vært henvist til tribunen?

Burde isposen bli henvist til tribunen?

Hver dag får hundrevis av idrettsutøvere i Norge en akuttskade. I mange år har P.R.I.C.E. prinsippet lagt føringer for hvordan man behandler slike skader, og i pensum på de fleste idrettsstudier er denne sentral i læringen om skadebehandling. Men en rekke studier tyder nå på at isposens dager er talte. Noen studier indikerer til og med at isposen kan forsinke rehabiliteringen av skader.

Er det slik at isposen burde fjernes helt fra medisinskrinet? For å forstå seg bedre på dette, må man ha kjennskap til hva som skjer når en akuttskade oppstår, og hvordan is, eller kryoterapi, påvirker denne prosessen.

Hva skjer ved en akuttskade?

Når en akuttskade oppstår i kroppen, starter en inflamasjonsprosess. Inflamasjonen er kroppens måte å lege seg selv på. I korte trekk består denne prosessen av at kroppen åpner opp blodårene rundt skadeområdet slik at mest mulig blod strømmer til. Dette fører til stor tilstrømning av hvite blodlegemer. Disse regulerer inflamasjonen, og bidrar til å legge grunnlaget for reparasjonen av skadet vev. Denne prosessen fører til hevelse i det skadde området, som igjen fører til økt følsomhet for smerte og reduserer bevegeligheten.

Etter hvert blir denne væsken som dannes bestående av “rester” ifra de hvite blodlegemene, og må dreneres. Og det er her lymfesystemet kommer inn. Lymfesystemet har i oppgave å fjerne avfallsprodukter og overflødig væske som inflamasjonsprosessen skaper. Når dette er fjernet, kan tilhelingsprosessen starte. Denne fasen regner man at pågår de første 24-72 timene etter en skade har oppstått.

Heving og kompresjon av skadeområdet er eksempler på tiltak som bidrar til å hjelpe lymfesystemet med å utføre sitt arbeid optimalt, og øker tilbaketrømningen av væske og blod fra skadeområdet, tilbake til hjertet og organer.

Så hvor kommer ising inn i dette bildet?

Å ise et spesifikt skadeområde begrenser inflamasjonsfasen. Både tilstrømningen av hvite blodlegmer, og drenering av overflødig væske fra skadeområdet har vist seg å bli redusert ved bruk av is. Ising har vist seg å redusere tilstrømning av stoffet IGF-1, et protein som bedrer tilhelingsprosessen og forhindrer celledød. Samtidig øker mengden av IGFBP-1, som enkelt forklart er et protein som bidrar til å bryte ned vev.

Når det kommer til isingens påvirkning på lymfesystemet, tyder studier på at påføring av is øker lymfens permeabilitet, og kan dermed ofte føre til tilbakestrømming av væske til skadeområdet. Dette fører til økt hevelse, og kan potensielt forsinke tilhelingsfasen.

Kort oppsumert, leder ising av et skadet område både til redusert tilstrømning, og redusert tilbakestrømning av væske til skadeområdet.

Hva er da is godt for?

Is viser seg å ha god smertelindrende effekt, spesielt i kombinasjon med kompress. Her skal det også nevnes at mange studier viser at det er liten forskjell på smertelindring ved bruk av is og kompress, sammenlignet med kompress alene.

Til slutt er det verdt å nevne at jeg ikke har lyktes i å finne gode forskningsartikler som tar for seg langsiktige fordeler og ulemper ved bruk av is på akuttskader, og studier som sammenligner effekten av bruk av is med bare kompress, eller bruk av is kontra ingen behandling.

 

Basert på hva jeg nå vet må jeg spørre meg selv: Hvorfor i all verden er det blitt en så etablert kultur for å bruke is på skader i idrettsverden? Burde isposen vært henvist til tribunen for godt?